Montessoribarnehager og -grunnskoler har fokus på konsentrasjon, selvdisiplin, selvtillit, respekt og tillit til andre. Les mer om montessori

Montessoripedagogikken er utbredt over store deler av verden, fra den enkleste landsbyskole i Afrika til de mer velstående skoler i vesten. Materiell og metode er det samme. I Norge har vi hatt montessoribarnehager siden 1969 og montessoriskoler siden 1989. 

Hvem var Maria Montessori?
Maria Montessori (1870-1952) var Italias første kvinnelige lege. Hun fikk sin første ansettelse som lege på barneavdelingen ved den psykiatriske universitetsklinikken i Roma, og der kom hun for første gang i kontakt med utviklingshemmede barn. Hun observerte at barna var helt uten stimulering, men erfarte at barna kunne lære mye, bare de fikk tilrettelagt undervisning.

Gjennom sitt arbeid med disse barna ble hun stadig mer overbevist om at deres problemer var vel så meget av pedagogisk som av medisinsk art. Dette førte Maria Montessori videre til studier i pedagogikk. 

Da Montessori etterhvert fikk muligheten til å utvikle et undervisningstilbud for de psykisk utviklingshemmede barna ved klinikken, fikk hun også satt sine idéer ut i praksis. Inspirert av datidens store pedagoger Itard og Séguin, utviklet hun materiell som barna kunne arbeide med. Barna ble aktive på en positiv måte, og hun oppdaget at de kunne lære seg mye som man i utgangspunktet ikke ville tiltrodd dem.

Hun skrev senere:

"Jeg har lykkes i lære et flertall av de utviklingshemmede barna fra mentalsykehuset å lese og skrive så bra, at jeg lot dem delta i opptaksprøvene til en skole for normalt utviklede barn, og de klarte prøven... Mens alle beundret fremskrittene deres, lette jeg etter årsaken til at de vanlige skolers lykkelige, friske barn kunne bli holdt på et så lavt nivå at de i intelligenstestene kunne sidestilles med mine tilbakestående elever."
(Maria Montessori, Montessorimetoden 1909)

I 1907 ble Maria Montessori leder for en førskole i Romas fattigkvarter. I sitt Casa dei bambini (Barnas hus) utarbeidet hun en pedagogikk som skulle bli banebrytende - blant annet ved at den bygde på barnas frivillige medvirkning og betonte deres rett til å utvikle seg fritt.

Maria Montessori var en kvinne som i sin tenkning var forut for sin tid. Hun gikk sterkt inn for å opprette en pedagogisk vitenskap, noe som skulle lede henne til å oppdage barnets iboende muligheter og spesifikke behov. Hun så at det lå store ressurser skjult i det spirende menneskesinnet. Hvis barnet fra starten av ble tatt hånd om på en måte som var tilpasset barnets utviklingsnivå og behov, ville skjulte muligheter komme til syne og lede til en mer allsidig personlighetsutvikling.

Montessori skrev en rekke bøker om sine erfaringer og observasjoner av barn, og hun utformet den pedaogiske metoden som siden har fått hennes navn.  Hun grunnla utdannelsessentra for lærere og holdt forelesninger over hele verden, blant annet i Norge, Sverige og Danmark i 1950. Mange av forelesningene hennes er nedskrevet og senere utgitt.

Undervisningsmetoden ble populær i mange land, særlig i Nederland, Storbritannia og USA. Montessori samarbeidet med datidens mest kjente pedagoger og filosofer, blant dem var Sigmund Freud og Jean Piaget.

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte Maria Montessori rømme fra landet. Hun flyttet til India, hvor hun bodde frem til 1947. Per i dag er India det land som har flest montessoriskoler i verden.

Maria Montessori etablerte  Association Montessori Internationale  (AMI) i Amsterdam. Organisasjonens hovedoppgave er å føre en korrekt tolkning av Montessoris pedagogikk og å utdanne pedaogoger i montessorimetoden. Etter Montessoris død i 1952, overtok hennes sønn Mario ledelsen av AMI.

Senere hjerneforskning bekrefter i stadig større grad de fenomener Montessori observerte og som hun la til grunn i sin pedagogikk.

Frihet og orden, det tilrettelagte læringsmiljøet, gjensidig respekt og ansvar for omgivelsene, er begreper som går som en rød tråd gjennom montessoripedagogikkens filosofi.

Førskolebarnets absorberende sinn, de sensitive periodene, behovet for frihet og selvstendighet, og behovet for mestringsfølelse er fundamenter i den pedagogiske filosofien som en montessoribarnehage og -skole er basert på.

Det absorberende sinn
Et lite barn tilegner seg kunnskap på en enestående måte. Tenk bare på alt barnet skal lære i løpet av sine første leveår. Som voksen ville vi trenge langt mer tid på å tilegne oss like mye kunnskap som vi gjorde som små barn. I løpet av førskolealderen arbeider hjernen vår som en "svamp som trekker til seg kunnskap" - vi absorberer. I denne perioden er det nærmest ubegrenset hva et barn kan tilegne seg.

Sensitive perioder
Maria Montessori visste det alle foreldre vet: Barn er nysgjerrige, fulle av oppdagelsestrang og ivrige etter å lære nye ting. Dessuten merket hun, som alle verdens foreldre, at det barnet interesser seg for varierer med alder og modenhet. Hun observerte også at interesseforandring følger et gitt mønster som er likt for alle normale barn, fra den aller tidligste vilje til å spise selv, snakke, gå, osv - og derfra videre til interessen for lesing, matematikk, verden og verdensrommet. Hun kalte disse periodene for sensitive perioder, og poengterte betydningen av å ta vare på disse periodene.

Under slike sensitive perioder hviler det en plikt på de voksne til å iaktta barnet og gi riktig stimulans på riktig tidspunkt. Det er viktig at den voksne kan forstå barnets egentlige behov og lette til rette for at barnet får dekket dette. Montessori sier at de personene som er best egnet til denne oppgaven er foreldrene.

Mestringsfølelse – egenutvikling
Det finnes store forskjeller på barn når det gjelder den fysiske, intellektuelle og sosiale utvikling, også innenfor samme aldersgruppe. Derfor har både montessoribarnehagen og montessoriskolen aldersblandede grupper. Da blir det lettere for alle å finne noen på samme modningsnivå som en selv. De yngste barna kan få veiledning av de eldste, og alle får mulighet til å veilede noen og dermed være en ressurs i sin arbeidsgruppe.

I montessoriskolen spiller elevenes aktivitet en stor rolle av følgende årsaker:
- for at skolearbeidet skal være meningsfullt, engasjerende og stimulerende
- for at skolearbeidet skal kunne individualiseres
- for at skolearbeidet skal fokusere på undersøkelse og problemløsning
- for at skolearbeidet skal utvikle elevens evne til å ta ansvar, samarbeide, tenke kritisk og bli kreativ

Maria Montessori levde ikke lenge nok til å utvikle sin undervisningsmetode helt fram til ungdomsalderen. Men filosofien er allmenngyldig og begrepene frihet, individualisering, selvstendighet og samarbeid kjenner ingen alder.

Frihet, selvstendighet og orden
For å kunne imøtekomme de sensitive periodene må barnet gis frihet i skolesituasjonen, barnet kjenner best selv sine behov og interesser. Frihet til å velge arbeidsoppgave og muligheten til å arbeide uforstyrret i sin egen takt med tilpasset arbeidsmateriell er noen av de viktigste forutsetningene i montessoripedagogikkens metode.

Frihet innebærer ikke i første omgang frihet  fra noe, men frihet  til noe, nemlig arbeid, utvikling og vekst. Eleven får frihet til å handle innenfor klare grenser i et nøye tilrettelagt miljø. Faste grenser må settes mot destruktive og asosiale handlinger. Ingens frihet får gå utover noen annens.

"Vi har for vane å kontrollere barn, men dette kan være direkte skadelig, fordi det kan føre til at deres spontane aktivitet ødelegges. Vår plikt overfor barnet er å hjelpe det til å mestre handlinger som naturen har ment det skal klare." (Maria Montessori, Montessorimetoden 1909)

Frihet er i følge Montessori nødvendig av følgende årsaker: Det er bare i en atmosfære av frihet at elevene viser seg slik de er, og bare i en slik atmosfære kan læreren skaffe seg nok kunnskap om elevene til å kunne gi dem den rette hjelpen og stimulansen.

- Det er bare gjennom frihet til å velge at elevenes behov og interesser tilfredsstilles.
- Det er bare i frihet elevene utvikler selvdisiplin og dyp konsentrasjon.
- Det er bare i frihet elevene oppdager sine muligheter og svakheter og lærer seg selv å kjenne.
- Det er bare i frihet elevene utvikler sosiale relasjoner og lærer å samarbeide og hjelpe hverandre.

I montessoriskolen gis elevene denne friheten. De kan velge emne, arbeidsplass og hvor lenge de skal holde på med en oppgave. Barna ikke bare får, men bør, snakke sammen om sitt arbeid! De har frihet til å forlate arbeidsplassen og rommet når arbeidsoppgavene krever det.

Elevene legger opp arbeidet sitt selv eller sammen med andre, formulerer problemene sine og planlegger presentasjonen sin. Her er læreren veileder. På denne måten blir elevene ikke bare passive mottagere av lærerens kunnskaper, men tar selv ansvar for arbeidet sitt og deltar aktivt i planleggingen. Elevenes frihet strekker seg til at de får velge hva de vil arbeide med, ikke  om de vil arbeide. Samtidig er det viktig at læreren griper inn mot alt som motvirker et godt arbeidsmiljø.

Det som kjennetegner en montessoriklasse - enten barna er i barnehagealder, barneskolen eller ungdomsskolen - er et yrende liv og samtidig stor ro. Det yrende livet skyldes at barna arbeider individuelt eller i grupper. Det er lite lærerstyrt undervisning. Barna arbeider med det de selv ønsker, enten de er 3 eller 13 år gamle. Noen ligger på gulvet med store matematikkprosjekter, noen sitter ved PC-en og studerer geografi. Andre sitter i en liten gruppe rundt et bord og diskuterer et tema. Samtidig er det rolig i klasserommet. Når montessoripedaoogikken er etablert, er ingen høyrøstet, barna snakker med lav stemme. Respekten for medelevers arbeid er fundamental. Fordi elevene får jobbe med det de har behov for, har de gleden av å kunne konsentrere seg.

Elevene får arbeide uforstyrret i lange perioder, gjerne i 3 timer. Dette gir dem anledning til den ro og arbeidsdisiplin som gjør at læringen blir tilpasset det enkelte barn. Vi erfarer som regel at elever som kommer fra tradisjonell skole trenger lang tid - ofte opp til et helt år - for å bygge opp en slik arbeidsdisiplin. Derfor er det viktig at en montessoriskole bygges opp fra barnehagetrinnet.

Det tilrettelagte miljø
Et fundamentalt prinsipp i montessoripedagogikken er det tilrettelagte læringsmiljø. Dette begrepet omfatter ikke bare omgivelsene som elevene arbeider i, men også det undervisningsmateriell de bruker, læreren og andre voksenpersoner i miljøet, og medelevene. En fullstendig forståelse av betydningen av det tilrettelagte miljø er viktig for å kunne utvikle en god montessoribarnehage og -skole.

Omgivelsene
Omgivelsene skal gi elevene stimulans og trygghet. Stimulans får elevene av interessante arbeidsoppgaver, engasjerte lærere og et tiltalende miljø.

Omgivelsene omfatter ikke bare lærere, kamerater og undervisningsmateriell, men hele skolehuset og alt som er i miljøet rundt. Det er disse forholdene som skaper en positiv eller negativ atmosfære, og det er denne atmosfæren som utvikler elevene i positiv eller negativ retning.

Klasserommet er inndelt etter fag, slik at elevene vet nøyaktig hvor de finner materiell og litteratur. Det ligger nøye vurderinger bak valg av plasseringer, møblering, farger og bilder på veggene. Alt i klasserommet skal bidra til å inspirere elevene til ro og arbeidsglede. Elevene har ansvar for til enhver tid å holde orden i klasserommet.

For at eleven skal kjenne trygghet, er det viktig at han kan stole på omgivelsene. Han må for eksempel ikke føle usikkerhet overfor kamerater og lærere.

Elevene må vite hvor bøker, materiell og midler til informasjonsinnhenting finnes, og også få vite når disse er tilgjengelige slik at han kan planlegge og fullføre de arbeidsoppgaver han har startet. Derfor er det svært viktig at elevene får ansvar for eget skolemiljø, for eksempel ved å legge på plass det de har brukt, slik at alle kan ha nytte av det. Barna hjelper hverandre til å følge de gjeldende regler og rutiner.

Montessorimateriellet - en god hjelp i læringsprosessen
For å hjelpe og stimulere barnet i dets innlæring og trening, utviklet Montessori ulike materiell for praktiske, sansetrenende og intellektuelle øvelser. Montessoris idé om innlæring handlet om å gå fra det konkrete til det abstrakte. Matematikkmateriellet gir for eksempel barnet en talloppfatning og tydelige begreper om regneoperasjoner.

Det aller meste av montessorimateriellet fyller flere funksjoner. Ofte arbeider de yngste barna sensorisk med det. Senere bruker de det samme materiellet for intellektuell forståelse. Mesteparten av materiellet er selvkorrigerende. Barna får oppleve tilfredsstillelsen som ligger i å selv kunne se at de lykkes med å løse en oppgave.

Den røde tråden
I hvert tema tar vi utgangspunkt i helheten for så etterhvert å sirkle oss inn mot detaljene. Slik er arbeidsmåten i alle emner. På denne måten ser elevene tydelig at alt har en sammenheng, at menneskene og alt øvrig liv på jorden er avhengig av hverandre. Elevene får et helhetlig perspektiv. På denne måten blir det lettere for elevene å se mening og strukturer i det daglige arbeidet.

Det finnes en rød tråd i undervisningen som leder barnet fra barnehagen til ungdomsskolen. Rundt den røde tråden som følger barnets utviklingsfaser er forskjellige emner integrert.

"Fred blant menneskene" er den røde tråden i Maria Montessoris budskap. Hennes metode er å styrke barnets evne til å konsentrere seg, oppnå selvdisiplin, selvtillit, tillit til andre mennesker og respekt for andre kulturer og meninger. Slik legges grunnlaget hos barnet for fred og ro i sinnet. Bare på denne måten kan vi skape en verden i fredelig sameksistens.

Den som deler hennes syn på barnet, deler også en væremåte og en måte å leve på.