Arbeid og lek i montessoripedagogikken

Myter om arbeid og lek i montessoribarnehagen.

Av Madlena Ulrich, førskolelærer, AMI Trainer 3-6 og faglærer ved videreutdanning i montessoripedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Det finnes montessoribarnehager og -skoler over hele verden og pedagogikken har eksistert i over hundre år. Likevel er det fremdeles
mange som misforstår og feiltolker hva montessoripedagogikk står for. En velkjent myte er at montessoripedagogikk gir barn frihet til å gjøre hva de vil – eller omvendt, at det er et sted hvor barn må jobbe hele tiden.

En tredje myte er at Maria Montessori var imot lek, basert på at pedagogene snakker om «barnets arbeid» og fordi man sjelden finner tradisjonelt leketøy i en montessoribarnehage. Forestillingsevnen og fantasi nevnes gjerne i forbindelse med montessorigrunnskole, men er lite omtalt i litteraturen om barnehagen. Denne artikkelen er et forsøk på å avlive noen av disse mytene.

Begrepene forestillingsevne, fantasi og lek
Ordboken (Merriam-Webster) definerer forestillingsevne slik:

  • Evnen til å forme et mentalt bilde av noe som ikke er sansbart og som aldri før har eksistert i virkeligheten.
  • Det er en skapende, kreativ evne, som hjelper oss til å konfrontere og løse problemer.
  • Det kjennetegner et aktivt sinn.

Å kunne danne seg forestillinger er en mental evne som betegner en prosess der man forestiller seg noe i sitt sinn (en idé, en løsning på et problem, en fortelling etc.). Det er en veldig personlig prosess som foregår i vårt indre. Når man forestiller seg noe, skaper man noe nytt. Å bruke fantasien er også en skapende mental evne, men for at noe skal være fantasi, må det, ifølge ordboken, gå utover grensene til realiteten og krysse over i det ubegrensede og uvirkelige. I litteraturen finner vi for eksempel fantasy-sjangeren, med konstruerte verdener, hekser, drager og magiske krefter.

Maria Montessori omtalte flukten til fantasiverden som en rømningsvei for barnet som opplever den virkelige verden som for vanskelig å hanskes med. Hun beskriver at disse barna ikke klarte å sitte stille eller fokusere på noe, og at de hvileløse vandret fra en aktivitet til den andre både fysisk og mentalt. Med dette beskrev hun ikke barnets vanlige late-som-lek, men en type forstyrret atferd som forsvant når barna begynte å bruke hendene sine for å utforske og jobbe med virkelige ting i montessoribarnehagen.

Montessori var mot voksnes støtte til denne flukten i fantasiverden gjennom å fortelle barna historier om troll og julenisser som om de fantes i virkeligheten. Voksne synes ofte at den slags historier er underholdende og morsomme, men for små barna, som har liten erfaring med vår verden, blir dette fort en del av virkeligheten. Når voksne forteller historier som bunner i fantasien, burde de også fortelle barna at dette ikke «på ordentlig», slik at barna kan utvikle sin evne til å tenke kritisk. En fortelling blir ikke mindre underholdende bare fordi man vet at den ikke er virkelig. Alle mennesker liker å høre en god historie.

Lek
Ordet lek er definert på mange ulike måter i ordbøkene. Generelt betegnes lek som noe som gjøres for moro skyld eller for rekreasjon, ikke fordi det er en plikt eller noe seriøst. For mange mennesker er sistnevnte en betegnelse for arbeid: noe du er forpliktet til å gjøre og som er alvorspreget. Når det gjelder barn og lek, tenker de fleste på dette som en aktivitet som barna har bestemt og som utspiller seg som rollelek med eller uten leker. Barn bruker både forestillingsevnen og fantasi i rolleleken: de leker mor og far (som de sannsynligvis blir en dag) eller de later som om de har superkrefter (noe som de aldri vil få). Opp til 4-5 års alderen baserer barnas leketemaer seg som regel på virkeligheten, mens eldre barn og grunnskolebarn ofte finner inspirasjon i litteratur, film og spill.

Man bør også huske på at det finnes mange former for lek i tillegg til rollelek: fysisk lek, lek med ting som puslespill og spill, konstruksjonslek, regellek, utkledningslek, utforskningslek, etc. Forestillingsevnen er veldig viktig for vår eksistens som mennesker. Uten dette hadde vi ikke hatt evnen til å tenke, tilpasse eller utvikle oss. For å kunne forestille seg noe nytt eller for å finne en løsning på et problem, må man basere seg på virkeligheten. Man må kjenne til verden og de fysiske lovene som vi alle må leve etter for å kunne skape noe nytt. Når for eksempel ideen om at mennesker skal kunne fly først dukket opp, måtte man finne seg til rette med at vi ikke kan gjøre dette uten hjelpemidler som fly, fallskjerm eller flyvedrakter.

I montessoribarnehagen hjelper vi barna å bygge opp en solid forståelse for vår verden, slik at forestillingsevnen har et grunnlag å stå på. Små barn er ivrige etter å lære å kjenne denne verden: de prøver å finne ut hvordan ting virker og hva det er laget av, de er nysgjerrige på hva ting heter og hvordan man uttaler ordene riktig, og de bruker sine sanser til å utforske den menneskeskapte så vel som den naturlige verden ved å engasjere seg i virkelige aktiviteter.

Maria Montessori hadde ikke noe imot late-som-lek, fordi hun observerte at dette var en naturlig aktivitet for barn. Men hun motsatte seg en utdanningsmetode som ikke tilbød barn noe annet enn lek og fantasi. Hun uttrykte skepsis ovenfor Froebel og hans «gaver» (pedagogisk leketøy), som ble brukt i mange barnehager på hennes tid, og mente at her var det først og fremst den voksne som bestemte hva ting skulle være og at barnet måtte følge den voksnes premisser. Kanskje denne åpne kritikken på en metode som baserte seg på lek førte til oppfatningen om at montessoripedagogikk var imot lek generelt.

Montessori var en ivrig forkjemper for at barna skulle få oppleve den virkelige verden, fordi de er sultne på kunnskap og liker å gjøre ting om og om igjen til de behersker det skikkelig. Hun mente at leketøy ikke tilfredsstiller denne mentale hungeren, fordi det ikke er «på ordentlig». Det som overbeviste henne var at barna i montessoribarnehagene foretrakk aktiviteter med virkelige redskaper og med materiellet fremfor leketøyet, som også sto fremme i rommet.

Barn trekker ofte ikke noen definitiv grense mellom lek og arbeid, noe som gjenspeiler seg i utsagnet til 4-åringen som konsekvent sa at hun lekte med materiellet, men jobbet når hun var ute i sandkassa. Som voksne tenker vi ofte på «jobbing» som noe man må gjøre enten av plikt eller for å tjene penger, og at det er noe vi sjeldent gjør med glede. Det er når de voksne er ferdig med å jobbe, at de koser seg og leker på en voksen måte. Men det lille barnet har ikke noe spesielt mål i sikte når det jobber, det gjør det ut av interesse, fordi det vil finne ut av noe. Barnas indre motivasjon for enhver form for aktivitet, lek eller arbeid er så stor at små barn gjerne skrubber et bord som er rent eller pusser en lysestake som allerede skinner.

Ta barna på alvor
Montessori brukte ordet «arbeid» istedenfor «lek» fordi voksne i hennes kultur anså lek som mindreverdig og barnslig, noe som man ikke trengte å ta på alvor eller respektere. Men hun observerte at barnas aktivitet engasjerte dem dypt og at de gjorde det med største alvor. Hun ønsket at dette skulle bli tatt mer seriøst, og siden voksne som regel tar arbeid på alvor, valgte hun å kalle barns lek og læring også for «arbeid». Forestill deg hvor utrettelig barn er i sitt arbeid: igjen og igjen prøver de å komme seg opp når de stabber omkring og detter, de gir ikke opp med å sette puslespillbrikkene på plass og kjenner på sandpapirbokstavene med største alvor. Det er hardt arbeid å lære seg å lese, men også å lære seg å sykle eller å komme overens med en venn. Barnas lek er deres arbeid, fordi alt konsentrert og engasjert arbeid tjener deres utvikling.

Noen ganger begår montessoripedagogene feilen å gjøre arbeidet mindre lekent og lystbetont enn det det egentlig er. Man bruker kanskje uttrykk som: «Gå og finn deg noe å jobbe med/Nå må du gjøre et skikkelig arbeid/Dette er ikke noe skikkelig arbeid for noen som er så stor som deg» etc. Arbeid og jobbing høres lite fristende ut når man sier det på denne måten! Montessori mente ikke at vi skulle bruke ordet «arbeid» på en slik overdreven måte at det blir en byrde. Kanskje hadde hun brukt begrepet «lek» om hun hadde levd i vår tid og opplevd lekens høye status i Skandinavia.

Lek og det som vi betegner som arbeid i et montessorimiljø, har de samme elementene:

  • Forventning: Den lekende ser frem mot noe spennende og engasjerende, akkurat som når vi inviterer barnet ved å si «La meg vise seg hva vi kan gjøre med dette materiellet».
  • Overraskelse: I leken vet man aldri hva som skjer, nye ideer dukker opp på veien. Dette elementet blir fremhevet når barn og voksen oppdager at tallet 0 får ingen tellepinner eller at fargebrikkene kan legges ut til en vakker, fargesprakende sol.
  • Tilfredshet: Grunnen til at barn leker er at det gjør dem tilfreds. Vi ser den samme type glede og tilfredshet i barnet etter at det har avsluttet et konsentrert arbeid.
  • Forståelse: I leken lærer eller oppdager barn ofte noe nytt. Arbeidet med montessorimateriellet hjelper barnet til å bygge opp sin forståelse på en kontinuerlig og systematisk måte.
  • Styrke: Leken og arbeidet hjelper barnet til å utvikle ferdigheter og evner mens de er opptatt med lystbetonte, selvvalgte aktiviteter.
  • Selvtillit: Barnet begynner å stole på egne evner og ferdigheter gjennom sine opplevelser.

Den største forskjellen mellom late-som leken i tradisjonelle barnehager og arbeidet i montessoribarnehagen er at leken inneholder ovennevnte elementer på en tilfeldig og løselig måte. I leken er det mer overlatt til tilfeldighetene om barn lærer telling når de leker med kongler, mens matematikkmateriellet i montessoribarnehagen bygger opp barns kunnskaper og ferdigheter for tall på en konkret og systematisk måte. Lekens elementer er fast bestanddel av enhver presentasjon og barn initierer ethvert arbeid på en indirekte eller direkte måte. Det er uten tvil at lek spiller en viktig del i ethvert menneskets liv, men det er ikke den eneste rette pedagogiske metoden som finnes, selv om skandinavisk barnehagepedagogikk tradisjonelt baserer seg på dette.

Praktisk arbeid
Maria Montessori skrev i sitt foredrag om «Arbeid og lek» i 1946 at de fattige barna lekte på en mye mer naturlig måte, fordi de brukte det de måtte finne som leketøy, mens rike barn ofte var omgitt av dukkehus og gyngehester, men syntes å være mye mindre tilfreds med leketøyet og leken. Hun påpekte også at fattige barn ofte viste like stor glede over å delta i husarbeid og matlaging som i leken, mens de rike barna ble holdt borte fra husarbeidet av tjenestepiker og samfunnets regler. Meningen var å spare barna for slikt manuelt arbeid, men samtidig tok man fra dem muligheten til å lære om det virkelige livet og sendte dem på rommet for å leke istedenfor.

Mange av dagens barn har barnerom som er overfylt av leker, hvorav mange imiterer det virkelige livet i forbausende grad: små plastikkhammere og -skrutrekkere, minikjøkken og lekestøvsuger som til og med lager lyd. Mens det som engasjerer små barn mest kan være innholdet i kjøkkenskuffen, å skrelle en potet, eller den berømmelige esken som leketøyet var pakket i.

I en montessoribarnehage finner vi materiell som danner grunnlaget for hundrevis av engasjerende og utforskende aktiviteter for barn. Montessoripedagogen viser barna hvordan man bruker et materiell gjennom en presentasjon, fordi dette ikke alltid er åpenbart for barnet. Ofte får et barn en presentasjon av et annet barn eller finner ut av et materiell ved å observere hvordan andre jobber med det. Utvalget av materiell er ikke tilfeldig, men baserer seg på de utviklingsmessige behovene til barn i alderen 0-3 eller 3-6 år. Når barna jobber med praktiske hverdagsøvelser utfører de praktisk arbeid på ordentlig: de skjærer opp frukt og grønnsaker, setter blomster i vase, sager ved, tørker støv, finner ut hvordan man knepper og knyter og blir kjent med høflighetsfraser og normer for gjensidig respekt. Læringen foregår på en lekende måte med fokus på barnets utviklingsmessige behov.

Det sensoriske materiellet hjelper barnet å oppdage forskjellen mellom størrelser og lengder, bli kjent med geometriske og organiske former og deres navn, finne par og gradere farger, stoffbiter og følebrikker. Dette er før-matematiske ferdigheter og begrepstrening. Når barnet begynner å bygge hus med den brune trappen, blir den pedagogiske verdien av dette materiellet borte for barnet. Da kan pedagogen tilby barnet en annen aktivitet eller et annet materiell, siden det er så mye å velge imellom. Et annet punkt, som er lite belyst, men ikke desto mindre viktig, er at materiellet i montessoribarnehagen er kjønnsnøytralt. Uten kjønnsstereotypisk leketøy som dukker og biler engasjerer barna seg helt naturlig i alle typer arbeid alene eller sammen med andre.

Det finnes altså mange typer lek og lekeelementer i en montessoribarnehage, men det er ikke alltid lett å oppdage når man bruker en smal definisjon på hva lek virkelig er. Kanskje vi voksne må slutte å trekke opp så stive grenser mellom lek og arbeid, og heller se det på samme måte som 2-åringen, som kom inn fra lekeplassen og sa til montessoripedagogen: «Jeg er ferdig med å jobbe, kan jeg komme inn og leke nå?»