Observasjon – vårt viktigste redskap

Å forstå og møte barnets behov er en av montessorilærerens viktigste oppgaver i klasserommet.

Det innebærer blant annet å fjerne de hindringer som barna møter mens de vokser og utvikler seg. Så enkelt og så vanskelig er arbeidet med observasjon, én av hjørnesteinene i montessoripedagogikken. Her beskriver Ulla Wikefeldt observasjonens grunnregler.

«To him that watches everything is revealed» heter det i et italiensk ordtak. Vårt instrument for å bli kjent med barnet er observasjon.

Ulla WIkefeldt
Ulla Wikefeldt er AMI Trainer og grunnla Maria Montessori Institutet i Sverige.

Hva er observasjon?

Observasjon er en kunst og den absolutt viktigste delen av Maria Montessoris undervisningsmetode, pedagogikk og filosofi. Observasjon er nødvendig, uerstattelig, evig, et redskap vi ikke kan være uten, en glede.

Observasjon er å forstå at barnet guider og leder oss like mye som vi guider og leder barnet, skriver Maria Montessori i boken «The Child and the Family». Hva mer er observasjon? Det er en spesiell måte å se, fornemme og forstå et barns potensiale og muligheter; noe vi må lære oss systematisk ved hjelp av hardt arbeid og timer med trening, iblant kan det ta flere år med trening for å virkelig kunne se..

Observasjon er å ha tålmodighet, finne en indre ro, kjenne delaktighet, empati, en følelse av å ville gi støtte. All observasjon er basert på kjærlighet og total hengivelse til å ville tjene hvert barn.

Hvis vår observasjon skal kunne hjelpe barnet, må vi observere barnet i det miljøet der de viser oss sine behov. Det skjer i et miljø hvor det gis frihet, som er nødvendig for utviklingen, det vil si vårt forberedte miljø.

Åtte spørsmål om vårt forberedte miljø:

1. Er vårt arbeid fullt ut fokusert på hele barnets utvikling, dets fysiske, psykiske, sosiale, intellektuelle og mentale utvikling? Finnes det mulighet til å utvikle seg maksimalt?

2. Sørger vi for at det finnes muligheter som tillater at barnet vokser, både i tanke og handling? Er vi åpne for alle slags problemstillinger, og hvordan løser vi dem?

3. Tillater miljøet at barnet arbeider og agerer selvstendig?

4. Får barnet ansvar for å bidra og medvirke i miljøet? Er det vårt miljø eller barnets?

5. Gis barnet rikelig med muligheter til å skaffe seg gode sosiale kunnskaper? Vårt miljø er jo et lite samfunn, en verden i miniatyr, mer enn et klasserom.

6. Tenker vi på den store betydningen som orden har? Er vi bevisste på, og forstår vi, betydningen av orden ut fra et dypere perspektiv? Våre presentasjoner må reflektere den iboende orden, hvordan materiellet er organisert. Overalt finnes det så mye «skjult» orden som formidles av oss voksne og miljøet.

7. Ved presentasjonen: Tenker vi på å presentere materiellet i riktig rekkefølge, fra det enkle til det mer komplekse? Vet vi hva barnet har arbeidet med rett før vår presentasjon? Steg for steg, litt om gangen, fører til at barnet skaper sin egen indre, mentale orden, sin intellektuelle orden, som hjelper barnet i å organisere. Måten vi gjør våre presentasjoner på, vil bli reflektert innvendig i barnet.

8. Frihet og ansvar! Hva slags frihet har barnet i sitt miljø? Hva er rammene? Ingen innlæring kan skje uten bevegelse og aktivitet! Har barnet den friheten? Grensen for frihet er alltid gruppen. Montessorigruppen er alltid et minisamfunn som har regler som er til for alles beste.

Klasserommet – det forberedte miljøet

Ett eneste rom! Det fysiske miljøet, det vil si bord, stoler, hyller og andre møbler i barnehøyde er selvsagt. Like selvsagt er det at vi har 10-15 individuelle bord som er beregnet på ett barn, og kanskje ett eller to gruppebord i barnehagen hvis barnegruppen består av ca. 25 barn. På skolen må man ha flere gruppebord.

Og det skal være vakkert! At det er helt og rent, i perfekt stand og uimotståelig vakkert er nøkkelen. Orden, skjønnhet og det vakre frister, og vekker alle barn. De vil ta på, røre ved, arbeide med det vakre.

Materiellet stimulerer, fascinerer, fanger barnets interesse. Det meningsfulle arbeidet fører til dyp konsentrasjon. Og dyp konsentrasjon er helt nødvendig i en god læreprosess. Det fører til kunnskap, og tilfredsstillelse. De vil mer! Miljøet skaper en indre ro, en rolig bevissthet og selvtillit. Hvis det ikke er vakkert, har orden og er fristende, blir barna urolige, ukoordinerte og klarer ikke konsentrere seg. Den indre tilfredsstillelsen uteblir og vi får «bråkete», ulykkelige barn.

Foto: Tomas Moss
Foto: Tomas Moss

Materiellet – ment for hele kroppen

Materiellet er et utviklende materiell for hele kroppen, ikke bare et undervisningsmateriell som er ment for bare hodet. Hele kroppen er med i prosessen. Hensikten med materiellet er omfattende. Det store, overgripende målet er å oppbyggingen av JEG-ET. Observasjon hjelper oss med å bli bevisste på når vi skal presentere. Fanger vi det rette øyeblikket, vil barnets konsentrasjon utvikle seg, og det blir fart på den indre utdanningen og utviklingen.

Vårt materiell skal være nøkler til utforskning, sa Maria Montessori. Det finnes direkte og indirekte mål. Presentasjonen viser hensikten, målet med hvert enkelt materiell. Det er barnets eget arbeid som hjelper ham eller henne til å få forståelse for, en dypere innsikt, kunnskap og kjennskap til materiellet. Det er bare barnets eget arbeid som bygger opp barnet. Unødvendig hjelp sinker og hindrer barnet, som går glipp av, ikke oppfatter eller unngår den psykologiske tanken bak hvert materiell.

Feilkontroll skaper frihet

Feilkontroll er forutsetningen for frihet. Generelt sett er det ved hjelp av den innebygde feilkontrollen at innlæringen skjer.

Feilkontroll indikerer om barnet er på rett vei. Det blir en utfordring for barnet når det dukker opp et problem. Barnet er nødt til å løse det selv, og det vil det også! Barnet tenker, og den logiske tenkingen utvikles. En feilkontroll er en indikator slik at barnet selv kan forstå om noe er riktig, og den hjelper barnet gå fremover på egen hånd.

En feilkontroll hindrer også barnet i å bli redd siden han eller hun selv oppdager feilen i tide. Det fører til noe positivt, og selvtillit og kunnskap etableres. Det er viktig at barnet aksepterer at det finnes noe som er vanskelig, og at dette er en mulighet til å lære seg noe. Feilkontroll gir altså barnet mulighet til å rette selv, oppdage og møte nye problemstillinger. Det går litt bedre for hver gang. Barnet slipper å gjette eller spørre noen om det er riktig eller feil. Vi voksne er ofte så redde for å gjøre feil. Det er aldri barnet! Barnet vil gå videre.

Så spørsmålet om hvor vi skal observere i vårt forberedte miljø for å kunne veilede et barn videre er svært betydningsfullt. Selvsagt både kan og bør vi observere på andre steder også, for eksempel på uteplassen, i matsituasjoner, på utflukter. Men vi må forstå at så fort barnets frihet hindres, så ser vi ikke hele barnet.

Hvem skal observeres og hvem skal observere?

Hvert enkelt barn observeres kontinuerlig. Barns utvikling skjer raskt, og vi må ligge et skritt foran. Vi må også observere hele gruppedynamikken, hvordan barna former grupper, hvordan de hjelper hverandre eller ikke hjelper hverandre. Vi får mye informasjon gjennom å observere relasjonene i gruppen. Også lærerne og andre i personalet skal observeres.

Alle i en personalgruppe kan observere. Det er montessorilærerne som har ansvaret og gleden av å formidle denne edle kunsten til de andre. Det er bare bra at flere observerer. Flere par øyne ser mer enn ett par, og det er lurt å sammenligne observasjoner.

Når bør man observere?

Alltid og hver eneste dag. Observasjon innebærer at vi alltid forsøker å ligge et skritt foran barna. Hvis vi ikke observerer, er vi alltid bakpå. I løpet av vår tre timer lange, uavbrutte arbeidssyklus har vi en gyllen mulighet til å observere. Å bare observere fem minutter da og fem minutter nå, vil fragmentere vårt bilde av barnet.

Hvorfor observerer vi?

De overgripende målene med observasjon er å forstå barnas behov og svare på dem. Videre er målet å anstrenge seg for å fjerne de hindringer som barnet møter i sin utvikling.

Teoretisk bygger montessoripedagogikken på barnas indre behov, på det som Maria Montessori kalte de menneskelige drivkreftene. I førskolealderen er dessuten barna i besittelse av de fascinerende kreftene vi kaller de sensitive periodene og det absorberende sinn. Montessoripedagogene vet hvordan alt dette viser seg, og at både de menneskelige drivkreftene, de sensitive periodene og til og med det absorberende sinn manifesterer seg ulikt hos hvert enkelt barn.

Det er bare gjennom observasjoner at vi får svar på hvordan for eksempel «David» fungerer, og hva slags behov han har. Hvorfor går hun rundt uten å gjøre noe den første timen? Observer! Kanskje han planlegger og organiserer arbeidet sitt for dagen? Slik ser hans behov for orden ut. Hvis vi forstyrrer ham i hans (for oss) usynlige planlegging dag ut og dag inn, får vi en gutt som ikke har det bra og ikke engang orker å tanken på å planlegge og å utføre et arbeid.

«Ulrika» arbeider og arbeider hele dagen, men hun kommer ingen vei. Observer og gå inn i journalene dine, der alle presentasjoner er dokumentert. Når var sist gang hun fikk en utfordrende presentasjon? Noen ganger tror vi at bare barna er sysselsatt med noe, er alt fryd og gammen.

At vi fullt ut tar innover oss at hvert eneste barn er unikt og at det er deres fødselsrett å få være det, hjelper oss til å vokse. Bevisstheten og kunnskapen om at vi kan hjelpe hvert enkelt barn ved hjelp av de visjoner og retningslinjer Maria Montessori ga oss, styrker oss i vår ambisjon om å observere best mulig, slik at hvert eneste barn kan få utvikle alle sine muligheter i et sunt, stimulerende og forberedt miljø.

Hvordan?

Hvordan går vi til verks? Maria Montessori var utdannet lege, og hennes innstilling til observasjon var fra et naturvitenskapelig perspektiv.

Vi samler data, tålmodig og objektivt. Vi reflekterer over innsamlet data og kommer fram til en konklusjon.

Maria Montessori sa: Ha tålmodighet med uvesentligheter. Vær objektiv. Ideelt sett har vi skrelt bort alle fordommer og antakelser på forhånd. Dette er vanskelig ettersom vi vet at en vurdering skjer før vi er klar over det. For å kunne være objektive når vi observerer, må vi være bevisste på våre egne erfaringer, fordommer og preferanser.

Vi skriver bare ned det vi ser, ikke det vi tror at vi ser. Vi blir ett med veggen og er fysisk stille og så godt som usynlige. Unngå å ha med noe som kan tiltrekke seg oppmerksomhet, som for eksempel store smykker. Vi fokuserer hundre prosent på vår oppgave, men er nøye med å unngå øyekontakt og all form for kontakt med barnet vi observerer. Vi må alltid respektere barna og deres arbeid.

I boken «Montessori Method 1; Spontaneous Activity for Education», kapittel 3, gir Maria Montessori svært klare retningslinjer for observasjon. Der beskriver hun tydelig hvilke tegn og steg som kan observeres, når barnet utvikler seg i retning mot en indre disiplin. Montessori kaller det normalisering, det vil si å hjelpe barnet til å utvikle seg og oppnå sitt fulle potensiale.

Hvordan kan vi lærere, som har mye å gjøre, klare å kombinere vårt arbeid med å observere? Vårt motto er: Følg barnet! Vi vet at den eneste måten å få et barn til å føle seg vel og kunne utvikle seg så mye som mulig er å knytte barnet tett sammen med miljøet. Et miljø som gir barnet næring og stimulans.

Å rekke observasjon er en delikat balanse mellom å være link mellom miljøet og barnet, og ha rollen som observatør. Vi må utvikle, forfine og synkronisere disse to rollene til én for å vite at når vi skal trekke oss tilbake fra å ha en aktiv påvirkning på barnets liv og til å innta en mer passiv rolle.

«The future success of the relationship between teachers and children in Montessori classes will depend on the teacher’s ability to choose new challenges wisely. They must direct the children, but on the basis of their own observations of the children’s needs. In this sense, it is the children who must direct the adults. It is not, therefore, a case of the director and the directed. The adults and the children work together to further the children’s development. Thus, both are directors and both are directed.» (Mario Montessori Jr., «Education for Human Development»).

Denne artikkelen sto på trykk i magasinet Montessori nr. 3 2012.